Et tema som stadig skaper debatt både i Norge og i andre land er innvandring. Politikere står ovenfor valg om en mer liberal eller mer restriktiv innvandringspolitikk. Her vil jeg se på hvorvidt et av Norges største partier, Arbeiderpartiet, er rasjonell i sine avgjørelser og hvilken rolle emosjoner og holdninger spiller ved politiske beslutninger i innvandringsspørsmål. Denne artikkelen kan nok ikke gi et endelig svar på denne problemstillingen, men kanskje den kan gi noen innspill til en til tider opphetet debatt.
Rasjonalitet
Når det gjelder definisjonen av rasjonalitet, kan vi på den ene siden støtte oss på en ordbok-definisjon. En slik definisjon vil ofte si at rasjonalitet er synonymt med fornuft eller fornuftige overveielser (Merriam-Webster, 2012). På den andre siden kan vi utvide vår forståelse av rasjonalitet ved å støtte oss til en normativ modell. Rasjonalitet blir en norm vi prøver å nærme oss, et slags optimum. Når den normative modellen legger vekt på konsekvensene av våre valg, vil det være nyttig med formålstjenlig atferd som bringer oss nærmere vårt mål. Målet vil da være å oppnå de optimale konsekvensene (Grimen, 2004). I innvandringspolitikken kan vi kanskje si at de optimale konsekvensene er at flest mulig får det best mulig. Men da må vi også vite hva vi mener med «flest mulig». Gjelder det flest mulig mennesker i Norge eller flest mulig mennesker globalt? Når vi tenker kun på Norge kan våre valg være subjektivt rasjonelle, men ikke objektivt rasjonell ettersom vi ignorerer resten av menneskeligheten på vår klode.
Arbeiderpartiet
Når det gjelder flyktninger mener Arbeiderpartiet(Ap) «at innvandring til Norge er grunnleggende positivt, og beriker oss både økonomisk og kulturelt» og at vi bør «øke antallet kvoteflyktninger» (Arbeiderpartiet, 2009). Samtidig har partiet vært med på en innstramming av innvandringspolitikken i forhold til «asylsøkere som ikke har behov for beskyttelse» (Arbeiderpartiet.no, 2008). Hvem som har et beskyttelsesbehov er selvfølgelig ofte en vanskelig avveining, særlig når barn er involvert. Denne våren så vi flere saker om asylbarn som skal bli utvist fra Norge etter at familien har fått endelig avslag. Sakene fikk stor medieoppmerksomhet og flere stemmer, også innad i Ap, gikk inn for at familiene måtte få bli (Hotvedt & Rath Olsen, 2012; Wiederstrøm, 2012). Partiledelsen sier i et innlegg at «[d]et er synd på mange barn i verden, men løsningen er ikke at alle kommer til Norge» og at Norge må «sette ned gjerdestolper» for å klargjøre hva som må til for å få asyl (Stoltenberg, 2012).
Aps partiledelse ser her ut til å definere innvandring som et problem gjennom retorikk og ved å legge vekt på behovet for grensesetting. Andre stemmer i partiet ser ut til å ha en langt mer liberal holdning til innvandring. En representant fra Troms Ap uttalte det slik: «Bare på Senja er det jo plass til flerfoldige millioner!» (Hotvedt & Rath Olsen, 2012). Vi kan spørre oss hvor rasjonelle partiets beslutninger er. Ikke bare når det gjelder skille mellom subjektiv og objektiv rasjonalitet, men også hvorvidt avgjørelsene i seg selv blir påvirket av andre faktorer. Er rasjonaliteten begrenset og hvilken rolle spiller emosjoner ved beslutninger i slike saker?
Beslutningstaking
Beslutningstaking har lenge blitt studert i psykologien og i andre forskningsfelt. I 2002 fikk den amerikanske psykologen Daniel Kahneman Nobelprisen i Økonomi for sitt arbeid med Prospect Theory, en teori som beskriver valg mellom alternativer som involverer risiker og der sannsynligheten for utfallene er kjent. I artikkelen basert på hans tale ved prisutdelingen oppsummerer han flere års forskning angående faktorer som ser ut til å inngå i en beslutningsprosess (Kahneman, 2003). Han starter med å referere til Herbert A. Simon som definerte dette forskningsfeltet med hans begrep om «begrenset rasjonalitet». Begrenset rasjonalitet går ut på at ved beslutningstaking, ser rasjonalitet ut til å være begrenset av tilgjengelig informasjon, kognitive begrensninger og tid tilgjengelig for å ta en avgjørelse. Kahneman skriver videre om intuisjonens og resonneringens rolle ved beslutninger. Det ser ut som vi på den ene siden kan ta valg raskt, uanstrengt og automatisk ved hjelp av intuisjonen, også kalt System 1 tenkning. Disse prosessene er som regel ikke åpen for introspeksjon. På den andre siden kan vi bruke tid, avveie alternativene bevisst og aktivt resonnere oss frem til en avgjørelse. Dette kalles System 2 tenkning.
Intuisjon
Begge veiene, System 1 og System 2, kan være nyttig i en beslutningsprosess. I politikken, kanskje særlig i den eksekutive delen, må avgjørelser ofte tas raskt. Og det ser ut som vi ofte tar gode avgjørelser basert på intuisjonen. Ap Dijksterhuis og medarbeidere fant i en studie en sammenheng mellom ubevisst prosessering og gode valg, særlig ved komplekse problemstillinger (Dijksterhuis, Bos, Nordgren, & van Baaren, 2006). Studien gjaldt riktignok kjøp av varer, og kriteriene som lå til grunn kunne vurderes av ikke-eksperter. Politikere må ofte ta avgjørelser på områder der de ikke kan vise til ekspertkunnskap, og deres avgjørelser er utvilsomt viktigere enn en privatpersons kjøp av varer og tjenester. Her kan man tenke at det er avgjørende med relevant informasjon tilgjengelig (Kahneman, 2003). Om politikere bruker intuisjonen ved avgjørelser, vil informasjon som er lettest tilgjengelig brukes i beslutningsprosessen. Når de så skal ta en beslutning ved innvandringsspørsmål og den mest tilgjengelige informasjon er at innvandrere er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken, vil det trekke beslutningen i en bestemt retning. Likeledes når den mest tilgjengelige informasjon er at innvandrere ofte kommer fra krigsherjede land og kan ha blitt utsatt for tortur, vil det også farge beslutningen. Tilgjengelighet i denne sammenhengen beskriver med hvilken letthet en viss type informasjon kommer til bevisstheten. Men det ser ikke ut som det er en sammenheng mellom hvor tilgjengelig informasjon er og dens bidrag til gode valg (Kahneman, 2003). Tilgjengelighet er kanskje mer et produkt av tidligere påvirkning og hukommelse. Intuisjon kan altså være med på å bidra til gode valg (Dijksterhuis et al., 2006), men det forutsetter at relevant informasjon er tilgjengelig i hukommelsen. Vi kan kanskje si at dersom vi er kunnskapsrike eller eksperter på et område, er det oftere forsvarlig å stole på intuisjon.
Emosjoner
Når det gjelder saken med asylbarn referert ovenfor, er det selvsagt fordelaktig for de ansvarlige politikerne og ha kunnskap på dette området. Med relevant kunnskap vil både resonneringen bli mer rasjonell og intuisjonen vil også bidra til gode valg. Men det kan tenkes at politikere heller bør bruke aktiv resonnering før en viktig beslutning, istedenfor å bruke intuisjon, ettersom de som regel ikke kan vise til ekspertkunnskaper i det domenet hvori avgjørelsen skal tas. Men det bevisst å resonnere seg frem til et valg betyr ikke at beslutningen automatisk blir rasjonell. Det er sterke holdepunkter for å hevde at all påvirkning utløser en emosjonell vurdering og at emosjoner påvirker valgene vi tar (Kahneman, 2003). Stilt ovenfor en problemstilling vil politikere være påvirket av emosjoner. Cabanac og Bonniot-Cabanac viser i en studie (2009) at det å maksimere nytelse er en dominant faktor ved politiske beslutninger. Beslutningstaking ser ut til å være mer preget av hedonisme enn av rasjonalisme. Eksperimentet inneholder hypotetiske valg uten konsekvenser, derfor er det vanskelig å generalisere resultatet til reelle politiske beslutninger. Likevel kan studien gi oss en pekepinn på hvilke faktorer som spiller inn når avgjørelser ser ut til ikke å være rasjonelle. Forfatterne foreslår at emosjoner tjener som et alternativ når rasjonalitet ikke gir oss noe hint om en løsning til et problem. I en slik situasjon vil nytelse bli en slags skala som bidrar til å rangere beslutningsalternativene. Men om all nødvendig informasjon og tid er tilgjengelig, pleier hedonisme å sammenfalle med rasjonalisme, hevder forfatterne. Informasjonsinnhenting og nok tid ser ut til å være essensielle faktorer for å ta rasjonelle beslutninger. Cabanac og Bonniot-Cabanac utførte en lignende studie (2010) som den nevnt ovenfor, men nå med blant annet medlemmer av regjering og parlament som deltakere. Det blir forventet av politikere å ta rasjonelle beslutninger, likevel viste deltakerne samme tendens til å vektlegge subjektiv nytelse ved beslutninger. Dette er selvsagt problematisk, ettersom politikere tar viktige beslutninger som berører mange mennesker. Studien gjaldt riktignok kanadiske politikere, men vi kan tenke oss at også norske politikere blir påvirket av emosjoner i sine beslutninger, særlig når saker på den ene siden omhandler barn og på den andre siden en innvandringskritisk populasjon. I forhold til norsk innvandringspolitikk vil det kanskje være hensiktsmessig for politikere blant annet å sette seg inn i den globale flyktningssituasjon og særlig småbarnsfamilier på flukt. Det kan tenkes at slik informasjonsinnhenting bidrar til mer rasjonelle valg. En start kan være å integrere statistisk informasjon fra FN i beslutningsprosessen, som blant annet sier at det i 2010 var over elleve-millioner flyktninger og asylsøkere på verdensbasis (UNHCR, 2011).
Utdanningsnivå påvirker mengden med informasjon man vurderer i en beslutningsprosess (Galotti, 2007) og på den måten reduserer emosjoners rolle. Kanskje vi kan si at man gjennom utdanning blir mer vant til å resonnere seg frem til en avgjørelse og at man føler behovet for å innhente relevant informasjon for å ta en holdbar beslutning. Galotti fant også samme mønster som Cabanac og Bonniot-Cabanac la frem, at den emosjonelle vurderingen ser ut til å spille en avgjørende rolle i en beslutningsprosess (2007). I tillegg fant hun en sammenheng mellom den subjektive beskrivelsen av et problem og påfølgende beslutningstaking. Beskrivelsen eller innrammingen av et problem eller et spørsmål, påvirker hvilken løsning man velger (Kahneman, 2003). Ved å definere innvandring som et problem som må begrenses, slik Aps partiledelse ser ut til å gjøre, påvirker man beslutningstakingen.
Innramming
Effekten av innramming har blitt studert i en klassisk studie av Tversky og Kahneman (1981). Her så de på hvilken løsning deltakerne valgte med henholdsvis en positiv eller en negativ formulering av samme problemstilling. Her er problemstillingen de presenterte for deltakerne:
Forestill deg at USA forbereder seg til et utbrudd av en uvanlig asiatisk sykdom, det forventes at 600 mennesker vil dø. Det blir foreslått to alternative programmer for å bekjempe utbruddet. Anta at de eksakte, vitenskapelige antagelsene om utfallet av programmene er som følger:
– Om program A blir valgt, vil 200 mennesker bli reddet.
– Om program B blir valgt, er det en-tredjedels sjanse at
600 mennesker blir reddet, og to-tredjedels sjanse at ingen mennesker vil bli reddet.
(Tversky og Kahneman, 1981, egen oversettelse)
Ovenfor ser vi en positiv formulering av en ellers uheldig situasjon ved at valgene inneholder ordet «reddet». Forfatterne presenterte også samme problemstilling, men nå med en negativ innramming:
Forestill deg at USA forbereder seg til et utbrudd av en uvanlig asiatisk sykdom, det forventes at 600 mennesker vil dø. Det blir foreslått to alternative programmer for å bekjempe utbruddet. Anta at de eksakte, vitenskapelige antagelsene om utfallet av programmene er som følger:
– Om program A blir valgt, vil 400 mennesker dø.
– Om program B blir valgt, er det en-tredjedels sjanse at ingen vil dø, og to-tredjedels sjanse at 600 mennesker vil dø.
(Tversky og Kahneman, 1981, egen oversettelse)
Alternativene, program A eller program B, har likt utfall i begge versjonene. Likevel var deltakerne ikke konsistente i sine avgjørelser om hvilket program som bør velges. Med en positiv innramming valgte flertallet, 72 %, program A, og med en negativ innramming som innehold ordet «dø» valgte flertallet, 78 %, program B. Program A kan kalles det trygge alternativet mens program B inneholder et element av sjanse eller sannsynlighet. Med en positiv innramming vil de fleste gå for det trygge alternativet, men med en negativ innramming vil flertallet være villige til å gamble. Forfatterne kaller det «risiko-uvillig» ved en positiv formulering og «risiko-søkende» ved en negativ formulering. Begge valgene kan forsvares normativt sett, implikasjonen i studien ligger mer i at deltakerne ikke var konsistente i sine valg. Selve formuleringen avgjorde hvilket alternativ flertallet valgte. Det er den «umiddelbare affektive responsen» som bestemmer hvilket alternativ som ble valgt (Kahneman, 2003). Det viser igjen at emosjoner kan være en trussel mot rasjonalitet i en beslutningsprosess. Deltakere der System 2, med aktiv resonnering er aktivert har høyere sannsynlighet for å se sammenhengen mellom versjonene og ikke passivt akseptere de gitte formuleringene og dermed være mer konsistent i sine valg (Kahneman, 2003). Når vi tenker på innvandringsspørsmål i Norge, kan vi tenke oss at små nyanser i formuleringer kan påvirke hvilke valg som blir favorisert, særlig i tilfeller der politikere ikke bevisst resonnerer og drøfter seg frem til en beslutning.
I en annen studie har effekten av innramming i forhold til innvandringsspørsmål blitt studert (Igartua & Cheng, 2009). Et fiktivt nyhetsoppslag fokuserte på innvandring som et positivt bidrag til samfunnet ved å legge vekt på økonomiske fordeler, et annet oppslag la vekt på kriminalitet forbundet med økt innvandring. Det siste oppslaget skapte en negativ holdning til innvandring hos deltakerne og innvandring ble lettere vurdert som et problem. Innramming ser ut til å være et sterkt virkemiddel for å danne en bestemt emosjonell vurdering av et saksforhold. Man kan tenke seg at det til dels er politikernes ønske å trekke beslutningsprosessen i en bestemt retning og at formulering av problemstillinger blir farget av dette ønsket. Innvandring er generelt forbundet med risiko, og ved for eksempel å formulere innvandringsspørsmål relativt realistisk, som: «Det kan følge en økning i kriminalitet ved økt innvandring, men det er også sannsynlig at innvandring bidrar til økt velferd og kulturell rikdom samtidig som vi hjelper mennesker i en vanskelig livssituasjon», kan kanskje Ap bidra til at folk flest velger deres politikk. De negativt ladede stikkordene kan kanskje bidra til at velgerne og politikere er mer risiko-søkende i sine avgjørelser.
Informasjonsinnhenting
Vi ser at innhenting av relevant informasjon ser ut til å styrke rasjonaliteten av en avgjørelse. Men det kan se ut som selve innhentingsprosessen kan være preget av å selektere informasjon for å bekrefte forutinntatte holdninger. Denne tendensen er velkjent i psykologien og har blant annet blitt vist i en amerikansk studie om holdninger til kvotering og våpenkontroll (Taber & Lodge, 2006). Argumentene i studien var i utgangspunktet balanserte. Men argumenter som bekreftet deltakernes holdninger ble akseptert ukritisk og vurdert som sterkere av deltakerne enn argumenter som gikk imot deres forutinntatte holdning. I psykologien kalles dette fenomenet for bekreftelsesfellen og det er sannsynlig, om ikke ganske så sikkert, at også politikere, og undertegnede, kan være offer for denne tendensen. Når det gjelder innvandring til Norge, så vil politikere legge større vekt på argumenter som bekrefter deres holdning, og på den måten blir bekreftelsesfellen en trussel mot rasjonelle valg. Preferanser og fordommer hos mennesker ser ut til være svært motstandsdyktig mot endringer (Taber & Lodge, 2006). Vitenskapelige idealer og rutiner som falsifiserbarhet og fagfellevurdering motvirker trolig denne tendensen.
Konklusjon
Vi har nå sett at det er flere faktorer som spiller inn når vi skal ta beslutninger. Faktorer som sannsynligvis også påvirker politikere i deres avgjørelser. Emosjoner kan være en trussel mot rasjonelle beslutninger ved at den umiddelbare affektive responsen i høy grad bidrar i hvilken retning resonneringen går. Når saker omhandler barn så vil det utvilsomt utløse en emosjonell vurdering hos de fleste. Mange mener, kanskje med rette, at Norge er et godt land for barn å vokse opp i, og at utvisning av asylsøkere med småbarn til opprinnelseslandet ofte medfører en belastning for de berørte. Her oppstår det forståelig nok dilemmaer, der politiske avgjørelser kan være kontroversiell. Barn av asylsøkere kan ha knyttet bånd i lokalsamfunnet gjennom skole og barnehage, noe som gjør separasjon vanskeligere. Da oppleves det som uheldig å måtte sende disse barna ut av Norge. Utlendingsloven legger til rette for at barns behov skal være en sentral faktor i beslutninger om asyl. Aps grensesetting oppleves derfor av noen som vilkårlig (Næss, 2012). Det kan se ut som det skjer en oppmykning av regelverket etter vårens protester. En fersk stortingsmelding sier: «… vedtaket frå 2007 om at born si tilknyting til Noreg skal leggjast stor vekt på, skal følgast betre opp» (Pile Svåsand, 2012). Den emosjonelle vurderingen i denne saken kan på den ene siden være et hinder for å ta en rasjonell beslutning, på den andre siden tjener emosjoner som en pekepinn om vi ikke har all informasjon tilgjengelig (Bonniot-Cabanac & Cabanac, 2009). Om vi har all relevant informasjon, ser det ut som den emosjonelle vurderingen sammenfaller med den rasjonelle beslutningen. For å motvirke bekreftelsesfellen bør innhenting av relevant informasjon skje så uforutinntatt som mulig.
Aps innvandringspolitiske retorikk trekker beslutninger i en bestemt retning. Ved å ramme inn innvandring som et problem som bør begrenses, legger de opp til en mer restriktiv innvandringspolitikk. Det kan se ut som Ap henger seg på en populistisk bølge som det innvandringskritiske Fremskrittspartiet(Frp) har profitert på. Ved selv å føre en mer restriktiv innvandringspolitikk, klarer Ap å kapre velgere fra andre partier. Tidligere partisekretær i Ap uttalte det slik i et intervju som dreide seg om at Ap har knekt «Frp-koden»: «Dessuten fører vi en ganske streng innvandrings- og integreringspolitikk. Det har også fratatt [Frp] den arenaen» (Brandvold, 2011).
Tar Ap nå rasjonelle valg i innvandringsspørsmål? Det ser ut som de ikke tar fornuftige avgjørelser som får de beste konsekvensene for folk flest, hverken i Norge eller globalt. Ap fører en restriktiv innvandringspolitikk som bringer dem subjektiv nytelse i form av økt oppslutning. Således bekrefter de Cabanac og Bonniot-Cabanacs funn om at hedonisme ser ut til å være en viktig faktor ved politiske beslutninger (2010). Ap bør legge større vekt på informasjonsinnhenting om den globale flyktningssituasjon og de ofte dramatiske implikasjonene dette medfører. Dessuten bør de formidle saklig relevant informasjon til den norske befolkningen, slik at velgerne kan ta informerte valg. Først når Ap gjør sitt ytterste for å bidra positivt i den globale flyktningssituasjon, kan vi kalle deres valg for objektivt rasjonelle. Selv om det kan medføre lavere oppslutning i befolkningen.
Referanser
Arbeiderpartiet. (2009). Arbeiderpartiets partiprogram for 2009-2013: Skape og dele. In Arbeiderpartiet (Ed.).
Arbeiderpartiet.no. (2008). Innstramming av asylpolitikken, from http://arbeiderpartiet.no/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Innvandring-og-integrering/Innstramming-av-asylpolitikken
Bonniot-Cabanac, M. C., & Cabanac, M. (2009). Pleasure in decision-making situations: politics and gambling. [Article]. Journal of Risk Research, 12(5), 619-645. doi: 10.1080/13669870802579798
Bonniot-Cabanac, M. C., & Cabanac, M. (2010). DO GOVERNMENT OFFICIALS DECIDE MORE RATIONALLY THAN THE REST OF US? [Article]. Social Behavior and Personality, 38(8), 1147-1152. doi: 10.2224/sbp.2010.38.8.1147
Brandvold, Å. (2011, 28.09.2011). – Vi har knekt Frp-koden, Klassekampen. Retrieved from http://www.klassekampen.no/59350/article/item/null
Dijksterhuis, A., Bos, M. W., Nordgren, L. F., & van Baaren, R. B. (2006). On making the right choice: The deliberation-without-attention effect. [Article]. Science, 311(5763), 1005-1007. doi: 10.1126/science.1121629
Galotti, K. M. (2007). Decision structuring in important real-life choices. [Article]. Psychological Science, 18(4), 320-325. doi: 10.1111/j.1467-9280.2007.01898.x
Grimen, H. (2004). Samfunnsvitenskapelige tenkemåter (3 ed.). Oslo: Universitetsforlaget.
Hotvedt, M., & Rath Olsen, T. (2012, 16.05.2012). – La asylbarna bli, Nordlys.
Igartua, J. J., & Cheng, L. F. (2009). Moderating Effect of Group Cue While Processing News on Immigration: Is the Framing Effect a Heuristic Process? [Article]. Journal of Communication, 59(4), 726-749. doi: 10.1111/j.1460-2466.2009.01454.x
Kahneman, D. (2003). A perspective on judgment and choice: Mapping bounded rationality. American Psychologist, 58(9), 697-720.
Kahneman, D., & Tversky, A. (1981). The framing of decisions and the psychology of choice. Science, 211(4481), 453-458. doi: 10.1126/science.7455683
Merriam-Webster. (Ed.) (2012) Rationality. Merriam-Webster, Incorporated.
Næss, K. (2012, 12.05.2012). Den enkeltes sak: – Det er grenser for hva vi skal la passere. Hvert eneste barn er umistelig, Klassekampen.
Pile Svåsand, M. (2012, 31.05.2012). – Ein siger for humanismen i Noreg, NRK. Retrieved from http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.8166567
Stoltenberg, J. (2012). Å sette gjerdestolper, from http://arbeiderpartiet.no/Aktuelt/Kommentarer/AA-sette-gjerdestolper
Taber, C. S., & Lodge, M. (2006). Motivated skepticism in the evaluation of political beliefs. [Article]. American Journal of Political Science, 50(3), 755-769. doi: 10.1111/j.1540-5907.2006.00214.x
UNHCR. (2011). UNHCR Statistical Yearbook 2010 Retrieved from http://www.unhcr.org/4ef9cc9c9.html
Wiederstrøm, G. (2012, 30.04.2012). Møter Stoltenberg med asyl-protester, Bergens Tidende.