Freud, hans arv og vitenskapen

I denne oppgaven skal vi ta for oss Sigmund Freud og noe av hans arbeid i psykologien og hans påvirkning på senere forskning. Vi beveger oss gjennom et historisk blikk på noen av hans teorier, innom forskning som springer ut av hans antagelser og psykologiske perspektiv med røtter i Freuds psykologi, frem til en drøfting av vitenskapelighet i psykologien. Vår ambisjon er ikke å levere en full oversikt over Freud, hans arv og vitenskap, vi vil derimot vise et utvalg av bidrag vi opplever som betydningsfulle. Vi er heller ikke primært interessert i å ta stilling til de ulike teorienes og tradisjonenes sannhetsverdi, men ønsker snarere å sammenligne disse for å forstå ulike tilnærminger til psykologisk viten. Vi har utført en litteraturstudie ved hjelp av databaser på nett (søkeord: “Freud”, “vitenskapelighet”, “falsifiserbarhet”, “humanistisk psykologi”, “naturvitenskapelig psykologi”) og annen relevant litteratur, samtidig er vi bevisst på at dette kun er et selektivt utvalg.

Freud og hans teorier

Sigmund Freud ble født 6. mai 1856 i Freiberg, i dag kjent som Príbor i Den tsjekkiske republikk. Fire år senere flyttet familien til Wien i Østerrike, der Freud tilbrakte mesteparten av sitt liv. Han studerte medisin og tok sin embetseksamen i 1881. Samtidig jobbet han ved Ernst Brückes Institutt for fysiologi, der han forsket på en primitiv fiskeart kaldt Petromyzon. Freud ønsket ikke å jobbe som praktiserende lege, han foretrakk en karriere innen fysiologisk forskning (Wilson, 2002). Etter hvert utvidet han sin interesse til å omfatte mentale prosesser og deres nevrologiske grunnlag.
I 1885 besøkte Freud den franske nevrologen Jean-Martin Charcot i Paris. Der ble han kjent med arbeidet med nervøse lidelser. Freud møtte Pierre Janet, en student av Charcot, som ga ham ideen om å utføre en psykologisk analyse av nevroser (Teigen, 2004). Ti år senere kom han med et utkast til en vitenskapelig psykologi, denne ble dog aldri publisert. Her forsøker han å nærme seg psykologiske prosesser fra et nevrologisk og anatomisk perspektiv. “Hensikten med dette utkastet er å frembringe en naturvitenskapelig psykologi”, skrev Freud i innledningen (vår oversettelse, Fischer, 1975). Med dette prosjektet lå han langt forut for sin tid og dét som var mulig å forske på med datidens verktøy. Rundt 1897 forlot han dette prosjektet og konsentrerte seg deretter på det som kunne beskrives rent psykologisk (Brook, 1998).
Rundt 1900 kom Freud med sin bok Drømmetydning, sitt første verk der han er den eneste forfatteren. Boken kjennetegnes av en tematikk som skulle bli karakteristisk for det Freud kaller psykoanalysen, nemlig ideen om det ubevisste. Vår psyke er delt opp i forskjellige deler, det bevisste og det ubevisste. Det bevisste er vi klar over til en hver tid, mens det ubevisste ligger latent under vår radar og gjør seg bemerket for eksempel i drømmer. Freud kom også med et begrep om det før-bevisste, altså ting vi kan hente frem i bevisstheten om vi forsøker. Vi kan for eksempel spørre oss hvilken skole vi begynte på i første klasse for å hente et minne fra det før-bevisste til det bevisste. Det er derimot ikke fullt så enkelt å hente material fra det ubevisste til bevisstheten. Her kommer psykoanalysen inn med verktøy for å hjelpe til å bearbeide følelser som ligger i det ubevisste.
En sentral antagelse i psykoanalytisk teori er tanken om psykisk energi (Larsen & Buss, 2010, s. 268). Mennesker er utstyrt med en konstant mengde psykisk energi, der mengden er konstant i løpet av et liv. Energien kan ikke skapes eller forsvinne, den kan kun omdirigeres eller endre form. Her retter Freud seg etter energi-begrepet og bevaringsloven i fysikken. Vår psyke bruker energi til å holde material i det ubevisste og bruker energi til å takle emosjonelle konflikter. Dette kan skape en mangelfølelse i vår bevissthet, mangel på energi og livslyst samtidig som konflikter i det ubevisste vil vises som nevrotiske symptomer.
Psykisk energi kommer ifølge Freud fra instinktene. Han ble påvirket av Darwins evolusjonsteori og fremholdt at vi er utstyrt med et instinkt for selvoppholdelse og et seksuelt instinkt. Senere slo han disse to sammen og kalte dette instinktet for libido, samtidig som han fremla en ny drivkraft han kalte for thanatos eller dødsinstinktet. Mens libido handler om livslyst og seksualitet, handler thanatos om aggresjon og destruktivitet (Larsen & Buss, 2010, s. 269).

Forskning på Freuds teorier

Mange vil hevde at Freuds teorier ikke oppfyller kravene til vitenskapelighet. Wittgenstein kalte dem for “fantasifulle pseudo-forklaringer” (sitert i Weinert, 2009, s. 187). Likevel vekker hans bidrag til psykologien fortsatt interesse i det akademisk-psykologiske miljø og noen av hans antagelser har blitt underbygget av senere forskning. Eksistensen av det ubevisste har blitt bekreftet eksperimentelt gjennom blant annet fenomenet blindsight. Det er en form for blindhet som ikke skyldes feil eller skade ved øynene, men en feil med signaloverføring fra øynene til synssentret i hjernen. Hamm og medarbeidere utførte i 2003 et eksperiment med personer rammet av blindsight (Larsen & Buss, 2010, s. 272). Her ble det vist forskjellige bilder av geometriske former til forsøkspersonene. Den geometriske formen til en sirkel ble kombinert med et lett elektrisk sjokk. Forsøkspersonene kunne altså ikke se bildene ettersom de var rammet av blindsight, likevel så det ut som det ble skapt en betinging mellom bildet av en sirkel og det elektriske sjokket. Når personene senere fikk se bildet av en sirkel skapte det en angstreaksjon. Tanken bak eksperimentet var at selv om personene var blinde og bilder ikke nådde deres bevissthet, så ble bildene tolket av underbevisstheten, noe som skapte en angstreaksjon når bildet av en sirkel ble vist.
Et annet fenomen som handler om underbevisstheten er det vi kaller Deliberation-Without-Awareness (overveielse uten bevissthet). Dijksterhuis og medarbeidere publiserte i 2006 en studie der de hevder at enkle avgjørelser gjøres best i bevisstheten, mens mer komplekse avgjørelser tas best i underbevisstheten (Larsen & Buss, 2010, s. 273). Eksperimentet innehold to betingelser: en enkel betingelse der personene skulle velge den beste bilen ved hjelp av fire egenskaper ved bilen, og en kompleks betingelse der personene skulle velge den beste bilen ved hjelp av tolv egenskaper. Videre var hver betingelse delt opp i to grupper, der den ene fikk fire minutter til å komme frem til en avgjørelse, mens den andre gruppen ble distrahert i fire minutter og skulle så ta en avgjørelse. Resultatet viste at i den enkle betingelse var det gruppen som fikk tid til å komme frem til en løsning som valgte den beste bilen, mens i den komplekse betingelsen var det de som ble distrahert som valgte den beste bilen. Tanken er at ved å bli distrahert og ikke aktivt tenke på avgjørelsen, flyttes bearbeidelsen av problemstillingen til det underbevisste. Med andre ord kan vi også si at ved mer komplekse problemstillinger hjelper det å sove på det.

Freuds arv

Dagens forskning i psykologi nøyer seg ikke med å bekrefte eller avkrefte Freuds originale teorier. Etter Freud har det oppstått en mengde med nye tilnærminger og revideringer av hans teorier. Bevegelsen kalles gjerne for neofreudianere og her skal vi ta opp to bidrag som har hatt og fortsatt har en betydelig påvirkning på dagens psykologi: objektrelasjons-teori og humanistisk psykologi.

Objektrelasjons-teori

Freud la i sine teorier stor vekt på seksualitet og hvordan seksualitet i barndommen påvirker voksenalderen. Senere psykoanalytikere har gått bort fra denne vektleggingen og vil isteden fremheve hvordan barnets sosiale relasjoner og kvaliteten av disse vil påvirke og i stor grad bestemme relasjoner i voksenalder. Dette kalles for objektrelasjons-teori og i den ligger det en antagelse om at barnet etablerer en meningsfull relasjon til signifikante andre, for eksempel foreldrene (Larsen & Buss, 2010, s. 321). Derigjennom skapes det en mental representasjon av foreldrene i barnets underbevissthet. Foreldrene blir objekter i barnets mentale verden. Kvaliteten på tilknytningen til foreldrene bestemmer i stor grad hvordan disse blir representert i barnets underbevissthet. For eksempel vil en trygg, omsorgsfull og pålitelig mor på den måten lage en slags mal på en sunn relasjon i barnet, som da styrker barnets evne til sunne relasjoner i voksen alder.
En operasjonalisering av begrepet relasjon er kvaliteten på tilknytning. I flere studier har man sett på sammenhengen mellom tilknytning i barndommen og tilknytning i voksenalder (Larsen & Buss, 2010, s. 322). Harry Harlow var blant de første som forsket på dette feltet og han studerte hvordan unge apebarn som ble tatt fra moren utviklet seg og hvilken evne de hadde for tilknytning som voksne aper. En annen psykolog som fortsatte å utdype denne forskning om forholdet mellom den primære omsorgsgiveren og barnets tilknytningsstil i voksenalder var John Bowlby. Han så på hvordan relasjonen mellom barnet og moren møter barnets behov for beskyttelse, omsorg og støtte og hvordan barn reagerte dersom denne relasjonen ble avbrutt for en kort periode. Noen barn stolte på at moren ville fortsette å gi dem omsorg og forholdt seg relativt rolig, mens andre barn ble urolige når moren forlot dem. Bowlby kalte dette for seperasjonsangst. Mary Ainsworth utviklet, med Bowlbys studier som bakteppe, en prosedyre for å studere barns tilknytningsmønster. Den kalles for fremmed-situasjons-prosedyren og den går ut på at et barn kommer inn i et rom med en primær omsorgsgiver, etter en liten stund forlater moren rommet for en stund, mens en fremmed person kommer inn. Det er satt opp videokameraer i rommet, slik at barnets reaksjon kan studeres og vurderes i ettertid. Ainsworth har med flere kollegaer kommet til at tilknytning kan deles opp i tre ulike stiler: sikker tilknytning, unngående tilknytning og ambivalent tilknytning. En sikker tilknytningsstil kjennetegnes ved at barnet fortsetter å utforske rommet og lekene etter at omsorgsgiver har forlat rommet. De vil ofte til og med ta kontakt med den fremmede. Ved omsorgsgiverens tilbakekomst virker barna glade. Barn med en sikker tilknytningsstil utgjorde den største gruppen i Ainsworths studier, hele 66 prosent. Den andre gruppen, de med en unngående tilknytningsstil, viste ikke noen særlig reaksjon på at omsorgsgiver forlot rommet eller returnerte. De virket nærmest likegyldige. Denne gruppen utgjorde omtrent 20 prosent av deltakerne. Den siste gruppen var barn som ble kategorisert med en ambivalent tilknytningsstil. Her var barna angstfylt når omsorgsgiver forlot rommet, de var vanskelig å roe mens omsorgsgiver var borte. Når omsorgsgiveren returnerte derimot virket barna ambivalent. Atferden barna viste var både preget av sinne og et ønske om å være nær omsorgsgiveren. Videre studier på dette har kommet til at det er en sammenheng mellom omsorgsgiverens evne til å vise omsorg og barnets tilknytningsstil. Bowlby kalte barnets tilknytningsmønster for arbeidsmodeller for senere relasjoner og studier har bekreftet en sammenheng mellom barns tilknytning til primære omsorgsgivere og den voksnes evne til å knytte relasjoner (Larsen & Buss, 2010, s. 322-324).
Freud la i sine teorier til grunn at barns seksualitet var utslagsgivende for den voksnes relasjon til andre mennesker. Senere studier har derimot ikke kunnet bekrefte denne sammenhengen, det er mye mer barns relasjon til signifikante personer i oppveksten som virker å spille en avgjørende rolle for den voksnes relasjon til andre mennesker.

Humanistisk psykologi

Selv om Freuds tanker og teorier har blitt kritisert av mange, har ulike retninger innenfor psykologien tatt Freuds psykoanalyse som utgangspunkt for og så å modifisere og bygge på hans konsepter (Mitchel & Black, 1995). En av dem er den humanistiske psykologien, der en gruppe psykologer og psykoanalytikere i Amerika ville aktualisere Freuds klassiske men ortodokse metoder (Seidel, 2004). Ettersom vi studenter opplever at noen universiteter tilbyr en mer humanistisk og andre en mer naturvitenskapelig tilnærming til psykologien, ønsker vi å drøfte vitenskapeligheten til disse to retningene. Samtidig ønsker vi å belyse eksisterende forskjeller.
Snow (2001) beskrev for over 40 år siden “to kulturer” i vitenskapen, der forholdet mellom den humanistiske og den naturvitenskapelige kulturen var lite respektfull og preget av gjensidig mangel på forståelse (Wifstad, 2007).

Vi vil påpeke at det aldeles ikke er slik at humanistisk og naturvitenskapelig psykologi skiller seg i den forstand at den ene retningen kun undersøker sjel og sinn og den andre deres kroppslige forbindelse. Det er heller slik at den naturvitenskapelige psykologien belyser menneskes ”naturside” som et regulativ i psykologiens vitenskap. Den humanistiske psykologien ønsker å belyse individets livsperspektiv og syn på ens egen ”naturside”. Det vil si at menneskets natur blir betraktet på individets premisser, der individets interesse for slike livsspørsmål står i fokus. Legg merke til at etter humanistiske syn har menneske av den grunn skapt nevrovitenskap og biologisk psykologi som hjelpende vitenskapsdisipliner. (Seidel, 2004, s. 95)
Humanistisk psykologi oppsto som motpart til behaviorismen og psykoanalysen på 1960-tallet, der kvaliteten på det menneskelige skulle stå i fokus. Som egen retning må humanistisk psykologi tåle kritikk på grunn av mangel på både historisk og samfunnsrelatert refleksjon. Begrep som selvrealisering, individuell frihet og autentisitet ble og blir tatt som selvfølge. Disse blir ikke videre undersøkt ved hjelp av operasjonalisering. Videre har det enda ikke blitt gjort noen avgrensninger til andre vitenskaps-posisjoner. Dette gjør at humanistisk psykologi forblir en selvdeklarert altomfattende vitenskap. (Seidel, 2004)

Vi spør oss hvilken metode som står bak humanistisk vitenskap og om en i det hele tatt kan gjennom denne komme fram til noe mer enn kun hypoteser. Naturvitenskapens statistiske og kvantitative metoder er anerkjente redskap for å kunne forske på kausale og objektive sammenheng. Empiri defineres som ”erkjennelser av sammenheng, som i prinsippet kan fremstilles med matematiske formler og kontrolleres gjennom å telle eller måle” (Seidel, 2004, s.96). Videre er et randomisert utvalg fra populasjonen viktig for prediksjon i den naturvitenskapelige metoden. Den naturvitenskapelige tilnærmingen ser også ut til å være avhengig av at mennesker ses som like. Den vil altså forsøke å få forstå likhet på tvers av individer, mens humanistisk og psykoanalytisk psykologi vil differensiere på tvers av individer, og på tvers av individet. Naturvitenskapelig psykologi knytter til klassisk fysikk med de samme metodiske retningslinjer, samtidig som biologi og en orientering mot den moderne teknologien spiller en stor rolle.
Humanistisk vitenskap derimot velger å ta i bruk interpretative metoder. Det er menneskelige handlinger som skal tolkes. Hvordan opplever vi mennesker følelser, hvilke intensjoner og motiv har vi? Humanistisk psykologi prioriterer å se individet i sin helhet.

Sett på den humanistiske metodens utvikling historisk sett, var det først den biografiske metoden som fikk gjennomslag. Deretter ble kasus-studier mer og mer tatt i bruk. Denne metoden går tilbake til Chicago Sociology School på 1920/30-tallet. I videre utvikling kom H. Blumer med den Symbolske Interaksjonisme. Her skal hverdagen med sine vanlige hendelser belyses. Den i dag brukte ”grounded theory” ble skapt, der man igjen ser på menneskets hverdag. Det hele kan underordnes den kvalitative metoden, men etter Seidel (2004) skal en heller bruke begrepet ”interpretativ metode”, siden en hovedsakelig tolker menneskelig atferd. Det er ikke atferdsprognoser en vil komme fram til i den humanistiske psykologien, men heller bidraget til problemløsning av vår tids konflikter. (Seidel, 2004)

Vi spør oss om det finnes en grunnleggende forskjell i intensjon og mål mellom humanistisk og naturvitenskapelig psykologi. Fortsatt er diskusjoner og debatter omkring definisjoner av disse to retningene ut ifra deres bakgrunn aktuelle. Historisk sett har disse to retninger helt forskjellige bakgrunn.
Naturvitenskapelig psykologi ønsker å finne fram til forklaringer på hvorfor menneskelig atferd er slik den er. Her skal en ikke bare kunne forklare eller bevise i etterkant, men også predikere atferd. En kan lure på om Freud i det hele tatt kunne forutse en atferd eller om han kun brukte sine teorier på å forklare og bevise i etterkant. Humanistisk psykologi vil som allerede nevnt ovenfor bidra med å finne fram til problemløsninger som gjør det enklere for mennesker i deres hverdag. Mye tyder på at vi har med to helt grunnleggende forskjellige vitenskapsretninger å gjøre, der det egentlig kun fører til forvirring om en skal prøve å diskutere hvilken metode som er best. Intensjonene er ganske så ulike. Kanskje det er opphavsårene som spiller en viktig rolle bak disse to psykologitradisjonene. Motivasjonen for å videreutvikle faget psykologi her i Europa går først og fremst tilbake til andre verdenskrig (Geuter, 1984). Andre verdenskrig var så å si psykoanalysens undergang, og siden mange psykoanalytikere var jøder, måtte flere pionerer flykte fra Europa. Nazistene mente at den liberalopplysende humanistiske tankegangen ikke kunne forenes med nasjonalsosialistiske verdensanskuelser. Derimot var atferdsprediksjon svært viktig for føring av krig. Psykologi skulle hovedsaklig lære opp studentene til riktig bruk av testmetoder. I fokus sto allmennpsykologi, rasediagnostiske øvelser, arv-psykologi og språkpsykologi. Selvfølgelig skulle erkjennelsene og metodene brukes til militære formål. Man skulle finne fram til de beste krigspilotene. Sårede soldater skulle fortest mulig ut i feltet igjen. Eksperimenter ble utøvd på de svake, tilbakestående og barn. Menneskeheten ble misbrukt for psykologisk og medisinsk forskning. (Isdahl, 2009)

Samtidig, men på den andre siden av Atlanterhavet – lenge før man skulle videreutvikle psykoanalysen her i Europa – var det Carl R. Rogers som grunnla den klientsentrerte psykoterapien i Amerika. På grunn av en viss misnøye med Freuds psykoanalyse dannet det seg en gruppe psykologer med psykoanalytisk bakgrunn. De tilføyet sine egne metoder ut ifra erfaringer i behandlingssettingen, da de følte at den ortodokse Freudskolen ikke kunne besvare alle tidsaktuelle spørsmål. Stadig vekk ble Freuds behandlingsmetoder modifisert og endret, og på midten av 1900-tallet hadde den humanistiske psykologi-bevegelsen blitt til sin egen skole. (Johach, 2009)

Om en går ut ifra et vitenskapelig standpunkt der psykoanalysen egentlig ikke representerer noe delområde innenfor psykologien (men heller en kompleks krysning mellom medisin, filosofi og metafysikk), og den humanistiske psykologien videreutviklet seg fra den psykoanalytiske skolen, kan en velge om en i det hele tatt vil se på humanistisk psykologi som vitenskap.

For å kunne skape klarhet og argumentere på en vitenskapelig måte er det viktig med begrunnede rasjonelle konklusjoner. Uten kvantifisering er det vanskelig å etterprøve og vurdere kritisk. Som Wifstad (2007) skriver, er tallets klarhet “basis for en humanistisk saklighet, og den naturvitenskapelige holdning er på denne måten mønstergyldig” (s. 2969). Samtidig er det helt klart viktig at naturvitenskapen ikke bare benytter seg av sterile induksjons- og deduksjonsprosedyrer, men at humanistisk syn på dynamiske og verdibaserte praksisformer blir integrert (Wifstad, 2007).

Vitenskapelighet

Vi skal se kort på Karl Poppers (1902-1994) vitenskapsteori om avgrensning og sammenligner denne i korte trekk med psykoanalytisk og humanistisk psykologi.

For Popper er det sentrale vitenskapsfilosofiske spørsmålet avgrensning, altså skillet mellom vitenskapelige former for kunnskap og ikke-vitenskapelige.
I den klassiske Newtonianske/Baconske-vitenskapsteorien konstrueres teori på bakgrunn av induksjon fra nøytrale, initiale observasjoner. På bakgrunn av et datasett oppstår visse mønstre, som man kan generaliseres til lover.

Popper avfeier dette perspektivet, og hevder at ingen observasjon er teorifri. Ingen observasjon er nøytral eller ren fremholder han. Faktisk godtar Popper Humes kritikk av induksjon, og går lenger enn dette og påstår at induksjon faktisk aldri brukes av vitenskapsmannen i hans arbeid.
For Popper finnes det altså ingen klar induktiv metodologi som sikrer et skille mellom vitenskap og ikke-vitenskap. Vitenskap er for Popper en organisk aktivitet (som så å si enhver annen menneskelig aktivitet), og den består hovedsakelig av problemløsning. (Thornton, 1997).

Så hva skiller så vitenskap fra andre former for kunnskap? I følge Popper er det enkelt å finne støttende bevis for så å si enhver teori, og slikt bevis bør telle vitenskapelig kun dersom det er et positivt utfall av en risikabel prediksjon som potensielt kunne vært falsk. Enhver vitenskapelig test av en vitenskapelig teori blir dermed et forsøk på å avslå eller falsifisere den. Slik kan man logisk aldri bekrefte en universell teori, men et enkelt motstridende tilfelle kan forkaste teorien. Popper kaller denne metoden for falsifiserbarhet. For Popper kjennetegnes en vitenskapelig teori av at den er falsifiserbar: den må være i stand til å predikere data som kan være motstridende med teorien. (Thornton, 1997).

På falsifiserbarhetens premiss er fysikk, kjemi, og ikke-introspektiv psykologi vitenskaper ifølge Popper. Psykoanalyse ser han som en for-vitenskap ettersom den inneholder nyttig og verdifull informasjon. Da de psykoanalytiske teoriene likevel ikke kan formuleres på en falsifiserbar måte vil den ikke nå en status som fullverdig vitenskap fremholder han. Anvendt til samfunnsvitenskapene er den store styrken til Poppers avgrensning at den setter klare premisser for om en teori er vitenskapelig eller ikke. Fra et synspunkt kan det se ut til å sette psykologisk kunnskap på trygt fundament, sammen med de mer «rene» naturvitenskapene (fysikk, kjemi og biologi).

Da Popper i begynnelsen av 1930-årene lanserte falsifiserbarhet som sitt nye kriterium for empiri, skjedde dette i en tid da den nye kvantemekanikken ble sett å uunngåelig lede til spekulasjon, eller snarere, selv være et produkt av spekulasjon (jf. de Broglies bølge-partikkel-dualitet og Heisenbergs usikkerhetsprinsipp). Dette sendte sjokkbølger ut til sosialvitenskapene. Popper skrev seg inn i en ny tradisjon av vitenskapsfilosofer, spesielt Wien-sirkelen, som ville komme til å forkaste spekulativ tenkning til fordel for en empirisk neopositivisme: å eksistere ville si å være observerbar og målbar. (Aronowitz og Auch, 2000).

Spesielt medførte dette en forkastning av metateori, altså en fornektelse av påstander som ikke kan bekreftes gjennom observasjon og eksperiment. Dette setter klare skiller på hva slags typer kunnskap vitenskapen kan drøfte. (Aronowitz og Auch, 2000). Det ser også ut til å innebære et kunnskapsparadigme som, kan det argumenteres, adlyder det Aristoteliske sannhetsprinsippet om at en påstand enten må være strengt sann eller strengt usann (selv om «funnet» kan sies å være mer eller mindre signifikant). Humanistiske teorier som opererer med terapeutisk rettede normative utsagn skiller seg her sterkt fra den Popperske vitenskapspsykologien i typen informasjon den tar for seg.

Falsifiserbarhet begrenset vitenskapen til de påstander som metodisk kunne operasjonaliseres. Dette satte den også i et problematisk forhold til teorier om effekter med fravær av lineære og enkle kausale agenter, som hos Freuds «overdeterminasjon» i hans Drømmetydning. (Aronowitz og Auch, 2000).
Av falsifiserbarhetsprinsippet fremstår det som ved første øyekast kan ses på som et av de største paradoksene i den Popperske sosialvitenskapen. Klassisk har holdningen vært at dersom man har to teorier som forklarer samme fenomen der en ses som mer sannsynlig en den andre, vil den første av disse generelt foretrekkes. Popper avslår dette. Han argumenterer for at vitenskapsmannen i sitt arbeid er interessert i teorier med høyt informativt innhold, siden slike teorier har høy predikativ verdi og dermed er høyt testbare. Men dermed vil de også være mindre sannsynlige å inntreffe. Det oppstår dermed et inverst forhold mellom en vitenskapelig teoris informasjonsmengde og dens predikative sannsynlighet for å være sann. (Thornton, 1997). En av Poppers sterkeste kritikk mot psykoanalysen var nettopp dette. For Popper kunne psykoanalysen predikere så å si all adferd:

Neither Freud nor Adler excludes any particular person’s acting in any particular way, whatever the outward circumstances. Whether a man sacrificed his life to rescue a drowning child (a case of sublimation) or whether he murdered the child by drowning him (a case of repression) could not possibly be predicted or excluded by Freud’s theory; the theory was compatible with everything that could happen.  (Robinson, 1993, Kap. 3: Karl Popper and The Question of falsiability).

Psykoanalysen så altså ut til å være ikke-testbar og umulig å motbevise.

Adolf Grünbaum har motsatt seg denne kritikken av psykoanalysen. Ifølge han er Poppers eksempel ekstremt overenkelt og ser ikke en gang ut til å gi mening i psykoanalytisk teori (å intensjonelt drukne et barn på bakgrunn av undertrykkelse kan virke absurd ved nærmere lesning). Videre finner han flere steder i Freuds litteratur der Freud selv respekterer Poppers krav til falsifiserbarhet. Et eksempel er i “A Reply to Criticism of My Paper on Anxiety Neurosis” (1895) der Freud medgir at hans teori om at angstnevroser skyldes abnormalier i pasientens seksualliv vil bli motebevist om man fant tilfeller av angstnevroser uten seksuell abnormali: “My theory can only be refuted,” skriver han, “when I have been shown phobias where sexual life is normal. ” (Robinson, 1993, Kap. 3: Karl Popper and The Question of falsiability). Videre mener han at Popper ser ut til å ha blitt direkte motbevist i Seymour Fishers og Robert Greenbergs artikkel “The scientific credibility of Freud’s theories and therapy” (1977) som oppsummerer og gjennomgår flere av Freuds teorier empirisk. Her skriver forfatterne at Freuds drømmeteori “has been contradicted by many scientific observations”. (Robinson, 1993, Kap. 3: Karl Popper and The Question of falsiability). Altså ser det ikke ut til å være grunnlag for å si at psykoanalysen ikke er empirisk testbar, selv om det kan se ut til å være en besværlig og vanskelig oppgave. Den klassiske holdningen om at empirisk og metateoretisk psykologi lever i to adskilte univers ser også i stor grad ut til å bryte sammen.

Vi har gjennom denne oppgaven i grove trekk sett på Freuds bidrag til psykologien gjennom hans originale teorier og forskning på hans hypoteser. Videre har vi tatt for oss utspringet fra psykoanalysen til humanistisk psykologi og drøftet denne. Til slutt har vi sett på Poppers vitenskapsavgrensning. Freud forsøkte i 1895 å skape en vitenskapelig psykologi, men han ga opp dette prosjektet. Hans etterfølgere derimot har kommet med bidrag som nærmer seg og til dels oppfyller de vitenskapelige kravene. Ut ifra denne brede tradisjonen oppsto også den humanistiske psykologien. Her ble menneskenes egenopplevelse sentral og den naturvitenskapelige modellen ble mindre viktig. Gjennom hele denne tiden står debattene om etterprøvning og kvantitative måter å måle teorienes gjennomslagskraft på sentralt. Poppers ønske var å sette et klart kriterium for sikker samfunnsvitenskapelig kunnskap gjennom å sette falsifiserbarhet som den nye vitenskapelige normen. Vi håper her å ha vist at psykologiens studieobjekt, historie og vitenskapelige landskap er kompliserte residuer hvor ulike perspektiver ser ut til å samvirke mot ulike formål. Vi må se ulike former for kunnskap på kunnskapens premisser. Det er vår mening at den vitenskapelige avgrensning under Poppers program virker lukkende på psykologien som fag. Psykologi har behov for en deskriptiv, kvantitativt basert psykologi. Men mål og intensjoner er også viktige spørsmål i psykologien. Hvem kommer den til gode? Hvem blir hjulpet? Til disse spørsmålene stiller den naturvitenskapelige psykologien seg nøytral. Da bør en kanskje la være å kritisere noe som uvitenskapelig fordi statistiske krav ikke er oppfylt. Men en kan kanskje også la være å kreve etiketten ”vitenskapelig” forøvrig. Vi bør spørre oss om hva motivet bak denne sterke avgrensningen i psykologi er, og om den tar oss nærmere eller distanserer oss fra vårt studieobjekt. Kanskje er det viktigst at ens arbeid er meningsfylt både for en selv og andre. Da blir meningsbærende psykologi viktig, ikke bare den kvantifiserbare.

Litteratur

• Aronowitz, S. Auch, R. (2000). A critique of Methodological Reason. Sociological Quarterly. Volume 41, Nr. 4, 699-719. [elektronisk versjon] Dato: 20.11.2011.

• Brook, A. (1998). Neuroscience versus Psychology in Freud. Annals of the New York Academy of Sciences. 843-1, 66–79. [elektronisk versjon] Dato: 16.11.2011.

• Fischer, S. (1975). Aus den Anfängen der Psychoanalyse 1887-1902 [Fra begynnelsen av psykoanalysen 1887-1902] (s. 297-384). Frankfurt am Main: Fischer. [elektronisk versjon] Dato: 12.11.2011.

• Geuter, U. (1984). Die Professionalisierung der deutschen Psychologie im Nationalsozialismus [Profesjonaliseringen av den tyske psykologien under nasjonalsosialismen]. Frankfurt: Suhrkamp.

• Isdahl, P. J. (2009). Psykologiske rutiner. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 46(1), 100-103. [elektronisk versjon] Dato: 21.11.2011.

• Johach, H. (2009). Von Freud zur Humanistischen Psychologie: Therapeutisch-biographische Profile [Fra Freud til den humanistiske psykologien: terapeutisk-biografiske profiler]. Bielefeld: transcript Verlag. [elektronisk versjon] Dato: 21.11.2011.

• Larsen, R.J. & Buss, D.M. (2010). Personality Psychology. New York: McGraw-Hill.

• Poincaré, H. (1908). Science et Méthode. [Vitenskap og Metode] [elektronisk versjon]. Dato: 23.11.2011.

• Robinson, P. (1993). Freud and His Critics. Berkeley: University of California Press. [elektronisk versjon]. Dato: 21.11.2011

• Seidel, R. (2004). Quellen und Perspektiven humanwissenschaftlichen Denkens in der Psychologie [Kilder og perspektiv i humanvitenskapelig tenkning i psykologien] ., I : Gerd Jüttemann (red). Psychologie als Humanwissenschaft: ein Handbuch [Psykologi som humanvitenskap: en håndbok] . Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht. [elektronisk versjon] Dato: 21.11.2011.

• Snow, C.P. (2001). De to kulturer. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

• Teigen, K.H. (2010). En psykologihistorie (6. opplag). Bergen: Fagbokforlaget.

• Thornton, S. (1997). «Karl Popper», The Stanford Encyclopedia of Philosophy, Edward N. Zalta (red.). (Sommer 2009 utg.). [elektronisk versjon].

• Weinert, F. (2009). Copernicus, Darwin, & Freud. Hoboken: Wiley-Blackwell. [elektronisk versjon] Dato: 15.11.2011.

• Wifstad, Å. (2007). Humanistisk medisin. Tidsskrift for Den norske legeforening, 22, 2967–2969.  [elektronisk versjon] Dato: 14.11.2011.

• Wilson, S. (2002). Sigmund Freud. Oslo: N.W. Damm & Søn as.