For å svare på dette spørsmålet, skal jeg ta for meg tre innflytelsesrike etiske teorier og se på hvordan de stiller seg til denne problemstillingen. Smarts eksempel, som kommer nedenfor, vil først være gjenstand for konsekvensialistiske refleksjoner, så for en deontologisk redegjørelse, deretter for et dydsetisk perspektiv. Til slutt skal jeg forsøke å ta stilling til om Smarts utilitaristiske konklusjon er etisk akseptabel.
J.J.C. Smart kommer i «Riss av et system for en utilitaristisk etikk» med det innen filosofien velkjente «øde øy» eksemplet (Smart 2009: 65). Hans versjon av eksemplet beskriver en døende mann på en øde øy som ønsker at hans skatt skal gå til en bestemt Jockey klubb. Den overlevende lover den døende å gi skatten til denne klubben. Men etter å bli reddet fra øyen som den eneste overlevende, gir han skatten til et sykehus som trenger penger til et nytt røntgenapparat. Smart forutsetter at kun den overlevende vet om løftet og at dermed et brudd på løftet ikke svekker den allmenne tillit til løftet som samfunnsinstitusjon.
Vår intuisjon vil si at løfter bør holdes. Mye av vårt daglige liv og samspill med andre mennesker legger dette til grunn som en norm. Men er det alltid galt å bryte løfter? Smarts eksempel ovenfor gjør det nærliggende å tenke seg at i visse situasjoner er det riktig å bryte løfter. Praktisk filosofi helt tilbake til Aristoteles har behandlet betydningen av løfter. Opp igjennom historien har det oppstått en rekke etiske perspektiv på hvorvidt det alltid er godt/riktig å holde løfter. Dydsetikken vil legge mest vekt på personens indre egenskaper og dyder som ærlighet og trofasthet. Det å holde løfter blir for en dydsetiker et uttrykk for godhet. Gjennom dydig handling oppnår man det gode liv, vil en dydsetiker si. En annen vei å nærme seg løftet og løftebrudd på er gjennom et deontologisk perspektiv. Det er en plikt å holde det man har lovet fordi det er det eneste riktige vil deontologen si. Riktigheten begrunnes her enten med fornuften eller for eksempel gjennom religiøse læresetninger. I opposisjon til alle disse teoriene står utilitarismen som legger mest vekt på konsekvensene av å holde et løfte eller å bryte det. Det er de faktiske konsekvensene som avgjør om en handling kan kalles riktig. Det er dette perspektivet Smart forsvarer.
Er det alltid galt å bryte løfter?
Konsekvensialistiske refleksjoner
Utilitarismen regnes som en konsekvensialistisk etisk teori. Dvs. en etisk teori som legger mest vekt på konsekvensene. Utilitarismen, som på norsk kan kalles nytteetikk, tillegger en handlings nytteverdi stor betydning. Handlingen har nytteverdi fordi den antas å føre til fremtidig lykke. Man skiller gjerne mellom handlings-utilitarisme og regel-utilitarisme. Jeg skal først ta for meg handlings-utilitarisme, som Smart argumenterer for.
Handlingsutilitarisme
Smart legger i «Riss av et system for en utilitaristisk etikk» frem en handlings-utilitaristisk doktrine. Grunnprinsippet og kriteriet for en moralsk riktig handling er at den vil gjøre menneskeligheten lykkeligere. Han legger en følelse av generalisert velvilje til grunn for det utilitaristiske prinsippet (Smart 2009: 45, 46). Smart betegner en handling, som ut ifra de opplysningene aktøren har tilgang til, sannsynligvis vil produsere de beste resultatene, for en rasjonell handling. Han presiserer videre at en riktig handling er den som faktisk produserer de beste resultatene. En god handling er den som utføres med et godt motiv. En god aktør vil handle på en generelt lykkemaksimerende måte (Smart 2009: 55, 56). For å utfylle sin utilitaristiske teori, innfører han begrepet om den beste fremtidige totalsituasjonen (Smart 2009: 46). Det kan kanskje forståes som begrepet lykke i tradisjonell utilitarisme. Bare at her sammenlignes en totalsituasjoner med en annen, istedenfor å summere nytelse eller lykke. Noe som ofte kan være vanskelig.
Smart går i sitt øde øy-eksempel ut ifra at det å gi gullskatten til et sykehus vil skape en bedre totalsituasjon enn om skatten hadde blitt gitt til en Jockey-klubb. «Tenk på de menneskene som dør av smertefulle kreftsvulster, og som kunne ha blitt reddet av gullet fra den øde øya!», skriver Smart (Smart 2009: 65). Det er altså et hypotetisk utfall av en handling som legges til grunn for å begrunne at handlingen er rasjonell. Først når mennesker faktisk hadde blitt reddet ved hjelp av pengene fra gullskatten, ville handlingen vært riktig, ifølge Smarts egen doktrine. Vi kan likegodt tenke oss at sykehuset brukte pengene de fikk til å øke legenes lønninger. Og om gullskatten hadde blitt gitt til Jockey-klubben isteden, ville den kanskje ha drevet med veldedig arbeid og hjulpet barn fra vanskeligstilte familier til å få en sunn hobby. Her ser vi litt av problemet med handlings-utilitarismen, det er vanskelig å vite nøyaktig utfall av en handling. Et annet problem vil være at selve handlingen om å gi et løftet ikke er med i regnestykket til en handlings-utilitarist. Allan Habib skriver i en artikkel om løfter, at om det å bryte et løftet produserer mer nytte enn å holde løftet, ser det ut til at den handlings-utilitaristiske teorien krever at løftet blir brutt (Habib 2008 URL). Habib sier videre at for en handlings-utilitarist vil forpliktelsene som følger et løfte knyttes til de negative konsekvensene som oppstår når et løfte brytes. Der de negative konsekvensene i hvertfall delvis skapes av forventningene til den eller de man gir et løfte. Så når, som i Smarts eksempel, den som får et løfte er død, vil de negative konsekvensene ikke være tilstede. Det forutsetter også at ingen andre får vite om løftet og at løftegiveren er en gjennomgående handlings-utilitarist som ikke har en norm i seg som sier at løfter bør holdes. Dette kan i så fall skape en samvittighetskonflikt som er å regne som en negativ konsekvens av løftebruddet.
Et annet aspekt ved Smarts eksempel er at gullskatten tilhører den døende. Dersom den overlevende da bestemmer fritt over hva som skal gjøres med skatten, kan man kanskje si at han urettmessig har tilegnet seg eiendommen og råderetten over gullskatten. Men her vil en handlings-utilitarist vurdere dette tyveriet i lys av av alle andre konsekvenser. Gullskatten skal etter gjengs eiendomsrett gis til den eller de som arver den døende. Den overlevende måtte da ha regnet med de sannsynlige konsekvensene av å overlate skatten til arvingene. Dersom det forventede utfallet av en slik handling ville vært negativ sammenlignet med å selv gi skatten til et sykehus, ville en handlings-utilitarist valgt den beste totalsituasjonen. For Smart blir det å gi skatten til et sykehus den beste totalsituasjonen. Når den overlevende handler med en følelse av velvilje og på en lykkemaksimerende måte, vil Smart betegne handlingen som god.
Regel-utilitarisme
En annen gren av utilitarismen er den såkalte regel-utilitarismen. Her er ikke den enkelte handlingen opp til vurdering, men man forsøker å lage regler for hvilken handling som normalt produserer de beste konsekvensene. Det kan tenkes at med et regel-utilitaristisk ståsted, vil aktøren være mer motvillig til å bryte løfter. Ettersom det å holde løfter sannsynligvis oftest fører til de beste konsekvensene. Men som Allan Habib innvender i sin artikkel, vil en regel-utilitarist alltid kunne sette opp «sub-regler» som anvendes i spesielle tilfeller. Sub-reglene vil styres av det som skaper mest nytte i en spesifikk situasjon (Habib 2008 URL). For en regel-utilitarist vil det altså i noen tilfeller være etisk riktig å bryte et løfte dersom det skaper mest nytte.
Vi kan se visse svakheter ved en ren utilitaristisk teori. Selv om det å bryte løfter kan være en riktig handling for en handlings-utilitarist (og iblant for en regel-utilitarist), er det problematisk å ukritisk anvende en slik etisk teori i alle handlinger vi står overfor. Det kan tenkes at i visse situasjoner vil det for en utilitarist være riktig å ofre en part for å maksimere lykken for en større part. En styrke ved utilitarismen vil være at den kan sies å basere seg på empiri, i og med at de faktiske målbare konsekvensene avgjør om en handling er riktig eller ikke riktig.
Deontologisk redegjørelse
Kjell Eyvind Johansen definer i sin bok Etikk deontologiske teorier som etiske teorier der ikke kun konsekvensene avgjør om en handling er riktig eller ikke (Johansen 1997: 122). Konsekvensene må veies mot andre hensyn, skriver forfatteren. Her trekker han inn handlinger, motiver og personer som faktorer som må med i vurderingen. Motiver og personens karakter er med i vurderingen av en handlings etiske verdi. Her ligner deontologien på dydsetikken som legger mye vekt på aktørens indre egenskaper. En maksime i kantiansk forstand sikter nettopp til personens moralske karakter og sinnelag. En maksime er den norm eller regel som ligger til grunn for en aktørs handling (Johansen 1997: 130). Kanskje vi også kan kalle en maksime for en holdning. Kant forlanger med sitt kategoriske imperativ av oss at vi handler etter maksimer som vi kan ville se gjennomført som almene lover. En formulering av det kategoriske imperativ lyder slik: «Du skal handle slik at maksimen for din handling gjennom din vilje kunne bli en almen naturlov» (Johansen 1997: 128, 132). Her ligger det et påbud om at din maksime må kunne universaliseres og at du hadde villet det. Uavhengig om maksimen faktisk blir fulgt av andre.
La oss nå se på Smarts øde øy-eksemplet med et deontologisk perspektiv. Den overlevende som lovet å gi skatten til en Jockey-klubb, bør ha vanskeligheter med å gjøre sin holdning til en maksime som kan universaliseres. En maksime om at det er riktig å bryte et løftet i bestemte situasjoner kan ikke villes universaliseres uten at løfte som sådan mister sin funksjon. Ved å inngå et løfte med en annen part, skaper denne handlingen forventninger om at løftet blir holdt. Men med en universalisert maksime om at det under visse omstendigheter er riktig å bryte et løfte, vil den som mottar et løfte ikke kunne ha forventninger om at løftet blir holdt uten å ta med alle gjeldende unntakene med i beregningen. Når vi nå tar med Kants humanitets-prinsipp vil selv unntakene forsvinne som mulige alternativer. «Du skal alltid handle slik at du betrakter menneskeheten i din person såvel som hos enhver annen person som et formål i seg selv, og ikke bare som middel», skriver Kant (Johansen 1997: 135). Johansen forklarer videre det med å betrakte en person som formål i seg selv som å behandle personen som fornuftsvesen. Han skriver: «Et fornuftsvesen forutsettes å ha opplyste interesser, og en interesse av å handle selvstendig eller autonomt». Den døende på den øde øya er et rasjonelt menneske som må ha sine grunner for sine valg. Han er et selvstendig menneske som har rett til å bestemme over sine eiendeler. Når den overlevende da gir gullskatten til et sykehus istedenfor å gi det til en Jockey-klubb, slik den døende ønsket, har den overlevende på en måte overkjørt den døendes autonomi og selvbestemmelsesrett. Den overlevende behandler den da døde som kun et middel til å utføre en, for den overlevende, god handling. Men den døde bør ifølge deontologisk etikk være et formål i seg selv. Altså være gjenstand for en respektfull behandling, selv etter hans død. Det å ignorere den døendes ønsker vil være et bedrag mot ham og bedrag kan ikke universaliseres som en maksime man vil andre skal følge.
Et løftebrudd vil ikke kunne forsvares med et deontologisk ståsted. Det vill ikke under noen omstendigheter være en riktig handling. Teoriens styrke er at den beskytter den eller de svake. Fordi man gjennom å universalisere en maksime også må ville at andre utfører den samme handlingen. Og man kan gjennom dette også være den som blir utsatt for et løftebrudd. En svakhet mange vil si deontologien har er at den er preget av regelrytteri uten å ta særlig hensyn til de faktiske konsekvensene av en handling.
Dydsetisk perspektiv
I dydsetikken er det den handlende personen selv som vurderes ved spørsmålet om en handling er riktig eller uriktig. Dydsetikken går tilbake til det antikke Hellas med Platon og Aristoteles som viktige bidragsytere. Platons forsøkte gjennom sin filosofi å gjøre oss til bedre mennesker og på den måten skape et velfungerende samfunn. Her var dyder som visdom, klokskap, mot og måtehold sentrale elementer. Hvilke dyder som passet best til hvem, ble bestemt av hvor man sto i samfunnet. Ledere skulle være vis, krigere modig og forretningsfolk måteholden.
En moderne utgave av dydsetikken vil definere en riktig handling som en handling som den dydige ville ha gjort i den gitte situasjonen. Rosalind Hursthouse forklarer hva «den dydige» er slik: «En dydig handlende er en som handler dydig, det vil si en som besitter dydene og utøver dem». Her trenger man selvsagt en videre definisjon på hva dyd er og Hursthouse beskriver dyd som «et karaktertrekk som et menneske trenger for å utfolde seg og leve et godt liv» (Hursthouse 2009: 95). Kanskje man også kan beskrive dyd som en holdning, slik Henrik Syse gjør det (Syse 2006: 88). Det ligger altså et element av selvrealisering i denne beskrivelsen av dyd. Vi realiserer vårt potensiale til det gode liv gjennom å ha en «dugelig holdning». Her er den moderne dydsetikken i tråd med Aristoteles teleologiske verdensbilde. Menneskene er forutbestemt til å oppnå et mål.
Man kan nå spørre seg hva den dydige ville ha gjort i Smarts øde øy-eksempel. Dyd er det som er etterstrebelsesverdig (Hursthouse 2009: 97). Jeg vil nå påstå at egenskaper som ærlighet, respektfullhet og rettferdighet er verdt å trakte etter. Om vi aksepterer dette, må den overlevende i det minste være ærlig og fortelle alle berørte parter om den dødes ønske. Men kanskje ikke det bare er én riktig handling i denne situasjonen. Som Hursthouse sier så åpner dydsetikken for at i en gitt situasjon kan det være flere alternative handlinger som er riktige (Hursthouse 2009: 95).
Er det nå alltid galt å bryte løfter?
Jeg må innrømme at jeg i min unge alder kanskje mangler den etterstrebelsesverdige visdommen som trengs for å gi et klokt svar på hvorvidt løftebrudd alltid er galt. Det er problematisk å kategorisk utelukke løftebrudd som et mulig handlingsalternativ. Som en filosofistudent, som betegner seg som hedonistisk egoist, sa til meg her om dagen: «Jeg ville behold skatten selv», så kan det være utallige handlinger som er riktig, om de bare kan begrunnes etisk. Jeg vil ikke kalle meg relativist, det må finnes noe vi alle kan enes om. Samtidig vil jeg unngå å være skeptisist som ikke tror at det finnes et endelig svar. Jeg vil forsøke å finne den gyldne middelvei som er en del av dydsetisk teori (Syse 2006: 97). Dydsetikken er den av de tre jeg tok opp overfor jeg synes er mest tiltalende. Svaret på spørsmålet må ligge i aktørens motiver og holdninger, tenker jeg. Her blir konsekvensene av en handling ikke irrelevant. Det bør være en aktørs hensikt å produsere de beste konsekvensene, men ikke til en hver pris.
Barn har ofte en formening om hva som er rett og galt. Om denne holdningen er tillært eller om den er medfødt kan man stride om. Hvis en forelder lover å dra til en svømmehall sammen med barnet til helgen, så vil barnet synes det eneste rette er å holde løftet. Barnet er her selvsagt en berørt part, men jeg vil påstå at et barn vil ha den samme holdningen til at løfter bør holdes når det gjelder andre barn. Det jeg vil frem til er at det å holde løfter gir intuitivt mening. Det å bryte løfter kan derimot virke meningsløst. Ekteskapet er et annet litt mer komplisert eksempel. Her lover to parter hverandre livslang troskap. Det gir mening å love hverandre dette på tross av viten om at mange ekteskap ikke holder livet ut. Det er holdningen og hensikten i øyeblikket man gir et løfte som er utslagsgivende. Man bør ha et genuint ønske om å være tro mot sin ektefelle livet ut. Men dersom ekteskapet etterhvert begynner å bli destruktiv for en av partene, kan det tenkes å være riktig å bryte det inngåtte løftet. For å unngå dette dilemmaet kan man justere litt på løftet i utgangspunktet. Det bør være mulig å love hverandre troskap i overskuelig fremtid. Således kan man inngå et løftet å samtidig være rimelig sikker på at løftet kan holdes. I det tyske språk finnes et ord for akkurat denne formen for partnerskap, det kalles livsavsnitts-partnerskap (Lebensabschnittspartnerschaft).
Løfter bør i de aller fleste situasjoner holdes. Ved å gi et løfte har man forpliktet seg å holde det. Det er en forpliktelse man har valgt selv. Den behøver ikke å begrunnes gjennom en fornuft eller en ekstern instans. Man kunne ha valgt å ikke gi løftet i utgangspunktet. Men kommer det nye momenter inn etter at man har gitt et løfte, bør de selvsagt være med i vurderingen. Dersom det å holde et løfte kommer til å skade andre, er det å bryte et løfte etisk forsvarlig, mener jeg.
Den overlevende i Smarts eksempel handler etisk forsvarlig utifra utilitaristisk tankegang, men handler etter mitt skjønn uetisk i min forståelse av moral. Jeg vil begrunne dette ståstedet med en konkret intuisjon om at meningen med å gi et løfte nettopp bør være å holde løftet. Det blir det samme som at meningen med å si ja bør være å mene ja. Den overlevende kunne sagt til den døende at han ville heller gitt gullskatten til et sykehus, for så å drøfte dette alternativet med den døende. Eller han kunne gitt uttrykk for en usikkerhet i forhold til å inngå dette løftet. Men å først inngå et løfte for deretter å ignorere løftet blir etter min skjønn uetisk.
En konsistens mellom uttrykket holdning og atferd kan tenkes å bidra til et godt harmonisk liv. Både med seg selv og i samspill med andre mennesker. Her kan det tenkes å være nyttig å være presis i sine formuleringer overfor andre. Selv om et under noen omstendigheter kan tenkes å være ufordelaktig for en selv å ikke inngå et løfte, vil i de fleste tilfeller være hensiktsmessig å være ærlig fremfor å inngå et løfte man er usikker på om kan holdes. For å svare på det innledende spørsmålet vil jeg nå si at det stort sett er galt å bryte løfter, uten å være kategorisk ved å si at løftebrudd alltid er galt.
Litteraturliste
- Smart, JJC. 2009. ”Riss av et system for en utilitaristisk etikk”. I Exphil 2. Tekster i etikk, Redigert av Arild Pedersen. Oslo: IFIKK, UiO.
- Habib, Allan. 2008. Promises [Nettside] [oppsøkt mai 2011]. Stanford University. Tilgjengelig på http://plato.stanford.edu/archives/win2008/entries/promises/.
- Johansen, Kjell Eyvind. 1997. Etikk – en innføring. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag as.
- Hursthouse, Rosalind. 2009. ”Dydsetikk og abort”. I Exphil 2. Tekster i etikk, Redigert av Arild Pedersen. Oslo: IFIKK, UiO.
- Syse, Henrik. 2006. Veier til et godt liv – Filosofiske tanker om hverdagslivets etikk. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).